Hvordan foregår samtalene?
I de(n) første samtalen(e) (førstegangs-/vurderingssamtale) vil fokus være på å innhente opplysninger om din bakgrunn og livssituasjon, forsøke å kartlegge hva du søker hjelp med og vurdere om dette er noe jeg kan hjelpe deg med. På grunnlag av dette gjør vi eventuelt avtale om oppstart av behandling/psykoterapi.
Det er allikevel ikke noe skarpt skille mellom vurderings- eller utredningssamtaler på den ene side, og terapi/behandling på den annen. Det er derfor ikke slik at vi i løpet av vurderingssamtalen(e) en gang for alle definerer hvordan du og dine problemer henger sammen. Det er snarere slik at dette er noe vi sammen kan finne mer ut av gjennom samtalene. Terapitimene kan ses som en kontinuerlig utforskningsprosess. Som psykolog forsøker jeg, sammen med deg (pasienten), å utforske, oppdage og prøve å forstå mest mulig av ditt indre liv og hvordan dette påvirker dine handlinger, dine relasjoner til andre og din fungering.
I dette ligger det også at jeg som psykolog ikke sitter med svar eller løsninger for deg. For at samtalene skal kunne være til nytte, forutsettes en aktiv deltagelse fra deg. "Aktiv" i denne sammenheng innebærer å forsøke å legge merke til og reflektere rundt det som foregår inni deg både i og utenfor selve timene. Hva er dine ulike følelser, behov, tanker og fantasier? Hvordan henger de sammen med dine ulike erfaringer i nåtid og fortid? Hva gjør følelsene, behovene, tankene og fantasiene dine med deg, og hva gjør du med dem? Hvordan påvirkes dine handlinger/væremåter av det som skjer inni deg? Og hva vekker dine egne og andres handlinger/væremåter i deg?
Foruten å møte til avtalte timer, er din "oppgave" som pasient å, så langt du klarer, beskrive hva som skjer inni deg. Dette inkluderer også alle mulige følelser, tanker, assosiasjoner og fantasier som vekkes i terapisituasjonen/relasjonen til terapeuten.
Formålet med en slik prosess er å utvide og fordype din egen kontakt med, kjennskap til og og forståelse av deg selv - inkludert når det gjelder negative eller ubehagelige følelser, som f.eks. tristhet, sinne og sjalusi. Rasjonalen bak er at dette er forbundet med økt kapasitet for god psykologisk selvivaretagelse, og dermed også med god psykisk helse.
Gjennom livet kan mange miste eller få redusert kontakt med større eller mindre deler av/aspekter ved sitt eget følelsesliv og egne behov. Dette kan eksempelvis skje fordi man på den måten har forsøkt å beskytte seg mot smertefulle opplevelser, eller fordi man har opplevd at visse følelser ikke tas godt imot av personer man har rundt seg. Det kan også skje fordi noen av ens følelser og behov kommer i konflikt med andre følelser og behov som man også har, eller med egne idealer og krav. At sider ved ens eget indre liv er blitt mer eller mindre ukjente eller utilgjengelige for ens bevissthet, betyr imidlertid ikke at de "forsvinner" eller "dør ut" og slutter å påvirke en. Snarere tvert imot kan de gjøre seg gjeldende i form av mer eller mindre "automatiserte" måter å være på, eller som mentale tilstander, kroppslige uttrykk eller handlinger man selv ikke helt forstår. Dette kan for noen også gi en opplevelse av å mangle, eller frykt for å miste, "kontroll". Noen ganger kan slike ukjente/ubevisste sider av ens indre liv komme til uttrykk i form av symptomer som angst/uro, depresjon, tomhetsfølelse, tvangspregede tanker/handlinger, og også som kroppslige symptomer/smerter som man innenfor legevitenskapen ikke finner fysiske årsaker til.
Tanken på å bli bedre kjent med sitt eget indre landskap, kan for noen oppleves skremmende. Man er kanskje redd for hva man skal "finne", eller for hva som kan bli konsekvensene av å "oppdage" mer av seg selv. Man kan være redd for at hvis man "åpner opp" for vonde følelser som man har funnet en måte å holde unna, kommer disse følelsene til å overvelde en og gjøre at man føler seg verre. Det er ingen tvil om at en prosess der man begynner å få/gjenoppta mer kontakt med det som rører seg inni en, tildels kan være smertefull. Allikevel vil mange erfare at det oppleves meningsfullt, berikende og forløsende; at det gir en følelse av å være mer mentalt "tilstede", levende og "hel", og bedrer både forholdet til en selv og øker kvaliteten på ens relasjoner til andre. En psykoterapi skal være en trygg ramme å gå gjennom en slik prosess innenfor.
Man trenger ikke å oppfylle kriteriene for en formell diagnose for å kunne ha utbytte av psykoterapi. Uansett utgangspunkt dreier det seg om å prøve å utvikle eller modne den man er slik at man i størst mulig grad får brukt sitt potensial og opplever tilværelsen sin som tilfredsstillende. Å bli mer oppmerksom og bevisst på sitt eget indre liv, kan samtidig ofte redusere symptomer og invalidiserende psykisk lidelse.
